Det finnes ikke mye positivt å si om et nedrykk. Etter at det verste sjokket hadde lagt seg den fatale dagen i Desember i fjor, fant jeg i alle fall en slags trøst i håpet om at Lillestrøm Sportsklubb igjen kunne bygge et lag rundt unge og spennende spillere. Det siste tiåret har jeg lært meg å ikke forvente så alt for mye resultatmessig, men om vi nå først skal underprestere, vil jeg i alle fall se noen engasjerende spillere som kan utvikle seg til å bli morgendagens LSK-profiler.
Hvorvidt disse spillerne er oppvokst i Rælingen, på Skedsmokorset, i Alta eller i Lagos er jeg mindre opptatt av. Det er alltid gøy å ha lokale gutter på laget, men i mine øyne er Anthony Ujah og Marius Amundsen begge produkt av Lillestrøm Sportsklubb, om enn av litt ulik karakter. Det som derimot opptar meg er hvordan LSK forvalter talentene i klubben. Fra å ha vært noe av en talentfabrikk første halvdel av 2010-tallet, har ting tatt en helt annen vending de siste 2-3 årene.
Løgn, forbannet løgn og statistikk.
I og med at dette er første innlegg i denne bloggen kan jeg si et par ord om hva dens intensjon er. I disse corona-tider (Shout-out til Børge Haukland), har jeg brukt en hel del tid på å grave i statistikk rundt LSKs prestasjoner de siste par årene. Håpet er at jeg kan legge frem ubestridelig, objektiv data om et emne, og deretter besudle tall-materialet med en upopulær og subjektiv mening. Den seneste tiden har jeg også opplevd problem med å legge frem mitt syn innenfor de 280 tegnene en Twitter-melding rommer, og tenker derfor at jeg kanskje bør ha et annet medium tilgjengelig.
Tilbake til tema!
I dette innlegget skal vi titte nærmere på et par spørmål:
- Hvordan har LSKs bruk av unge spillere forandret seg det siste tiåret?
- Finnes det en relasjon mellom bruk av unge spillere og tabellplassering?
- Hvordan ser det ut i andre klubber?
La oss begynne med å kartlegge gjennomsnittlig alder på spillere i LSKs startellever, samt medianalder.
- Alder er her definert som spillerens alder ved årets inngang. Det året en spiller fylte 21 er han altså registrert som 20.
- Disse tallene regner altså spillere som har startet kamper for LSK. Innhopp og minutter spilt er selvfølgelig også interessant, og noe jeg eventuelt kan komme tilbake til.
Gjennomsnittsalderen i LSKs startellevere har i perioden variert mellom 24.7 år på sitt yngste (2016) og 27.6 år på sitt eldste (2013). Medianalderen har naturlig nok variert mer, mellom 23 og 29 år (De av dere som ikke er helt stødige på median vs gjennomsnitt kan friske opp på wikipedia). Ingenting av dette tilsier at det har vært en ekstrem nedgang i bruken av unge spillere den siste tiden.
Men hvordan påvirker dette tabellplassering? La oss ta en titt:
Det er ikke veldig lett å konkludere med noe som helst når man ser på dette. Gjennomsnittsalder og medianalder kan begge være misvisende og sier ikke nødvendigvis noe som helst om hvor mange unge spillere som har fått sjansen. La oss derfor ta en nærmere titt på unge spillere. Hvert lag har totalt 330 startplasser til rådighet i løpet av en 30 kampers sesong. Hvor mange av disse plassene har blitt besastt av spillere som fyller 21 eller yngre i løpet av sesongen?
Her begynner vi å ane en relativt foruroligende trend. De siste to årene har vi knapt gitt en spiller på 21 eller yngre muligheten fra start. Som kurvene ellers viser, er det ingen sterk motsetning mellom bruken av unge spillere og tabellplassering. Forskjellen mellom de tragiske 2018-2019 sesongene og den høyst respektable 2014-sesongen viser med all tydelighet at satsning på unge spillere ikke behøver gå på bekostning av resultater.
Hvordan ser det ut i andre klubber?
Denne uka har jeg tittet litt ekstra nøye på hvordan andre lag benytter seg av yngre spillere. På Onsdag tittet jeg på Odd-Mjøndalen og Molde-vif. I går tittet jeg på oppgjøret mellom Stabæk og Bodø Glimt.
La oss begynne med Odd:
- Josh Kitolano ble matchvinner mot Mjøndalen med to kasser. Kitolano fyller 19 i år, og er fast på Odd i år. Kitolano har startet kamper regelmessig for Odd siden 2018.
- Odd startet også kampen med Rashani, Hoff og Rossbach. På ingen måte unge spillere lenger, men alle tre er spillere som fikk rikelig med tillit fra start, allerede som 18-19 åringer.
Dessverre må vi også innom trygdebeistet på Oslo øst:
- Fagermo velger å starte kampen mot regjerende mester med 17 år gamle Odin Thiago Holm på Midtbanen.
- På vingen startet Osame Sahraoui (19) en spiller som er i ferd med å etablere seg på laget og har startet ca halvparten av matchene i årets eliteserie.
Titter vi på oppgjøret på Nadderud får man virkelig se verdien av å utvikle egne spillere:
- Patrick Berg er 22 år, men fikk sin debut for Glimt i 2014. I 2016 startet Berg 12 kamper for Glimt i Eliteserien.
- Fredrik Bjørkan (21) startet sine første kamper for Glimt i 2016.
- Jens Petter Hauge (20) fikk sine førster starter i 2016 og hoppet inn 18 ganger det året.
- På andre siden noterte Kornelius Hansen seg for scoring. Hansen fylte 19 i Mai, og har startet de fleste kampene så langt i sesongen.
- Emil Bohinen har rukket å bli 21, spilte fast i fjor, og fikk sine første starter i 2018.
- Hugo Vetlesen fylte 20 tidligere i år, men spilte mer eller mindre fast for Stabæk allerede som 17-åring.
For de fleste som følger med på Norsk fotball kommer ingenting av dette som en større overraskelse. Det gir oss dog en god referanse for hvordan klubber et nivå over Fuglas nåværende divisjon benytter seg av unge spillere. Ikke bare er disse spillerne verdifulle bidragsytere. Mange av disse kommer også til å generere betydelige summer i overgangsinntekter i fremtiden.
«Men nå plukker du jo bare eksempel som det passer deg. Hvordan er det i alle andre klubber a?»
Godt spørsmål. La oss for ordens skyld ta en titt på bruken av unge spillere i alle Elitserieklubber sesongen 2019. Hvor stor andel av startplassene har blitt besastt av spillere som fyller 21 eller yngre i løpet av året?
En forklaring blir strengt tatt overflødig her, men la meg i det minste påpeke konteksten vi befinner oss i: Vi ligger og vaker mellom klubber som har finansielle muskler til å kjøpe ferdig vare og ikke avhenger av å utvikle egne spillere. Kristiansund, som tross alt har kjempet på øvre halvdel av tabellen de siste par årene, har alikevel vært tre ganger bedre enn oss på å gi unge spillere sjansen fra start.
Hvordan ser det ut i LSK så langt denne sesongen?
Are Fridtjof Førsunds har påtatt seg oppgaven med å føre regnskapet på unge spillere og spilletid så langt:
Om noen skulle være interessert i gjennomsnittsalder, så bokføres det på en ryddig måte av Ronnie Hallén i denne tråden:
La oss igjen titte på min favoritt-metric, altså hvor mange av spillerne som startet kamper var 20 eller yngre ved årets start. I og med at Mads Hedenstad Christiansen har startet de 5 første kampene, ser dette nummeret ikke så ille ut. 7.5%, altså en kjempeforbedring fra 2018 og 2019. Selvfølgelig ikke i nærheten av det dem driver med i Bodø eller på Bekkestua, men det er i det minste fremgang. Eller?
La oss for et øyeblikk tenke oss at Matvei Igonen ikke hadde «mista det» etter at han ble utnevnt til årets førstekeeper? Eller hva om vi faktisk fikk på plass signeringen av Adam Larsen Kwarasay (wtf) på overgangsvinduets siste dag? Christiansen har stått i mål de første 5 kampene denne sesongen, på tross av klubbens intensjoner.
Om Igonen hadde levert eller Adam Larsen hadde snubla inn døra, så hadde 7.5% kjapt blitt til 0%. Med det sagt har andre unge spillere selvfølgelig fått noen innhopp. La oss titte nærmere på hvor mange minutter spilletid man har gitt til utespillere som fyller 21 eller yngre i år.
- Som Førsund påpeker har Sannes fått 51 minutter, Ranger 45, Knudsen 33 og Slørdahl og Tongnoy 0.
- Dette gir oss totalt 133 minutter fordelt over 6 kamper, altså 22.1 minutter per kamp.
- Om vi fordeler disse minutten på de tre spillerene som faktisk har fått innhopp, har de i gjennomsnitt fått spille 7 minutter per kamp.
- For å kjapt sammenligne med fjoråret så ga vi totalt 480 minutter med spilletid til spillere i samme aldesgruppe. Det gir 16 minutter per kamp. Om vi fordeler disse på de 4 ungguttene som fikk spilletid i fjor, så sitter vi altså igjen med 4 minutter per spiller, per kamp.
Man kan selvfølgelig debattere hvor redelig det er å gjøre en sammenligning uten å inkludere MHC, men for min del er det viktig å forstå klubbens intensjoner når det kommer til spillerutvikling, og valget av MHC som førstekeeper fremstår dessverre som en ren tilfeldighet.
Hvorfor er dette så viktig?
For noen uker siden gikk det en debatt på Twitter der man spurte seg hvorvidt man skulle satse på talentutvikling, eller om man skulle satse på kløktig aktivitet på overgangsmarkedet for å bygge en god tropp. En interessant diskusjon, men i mine øyne et såkalt «false dilemma». God spillerlogistikk og talentsatsning står ikke i motseting til hverandre. For en klubb som LSK er begge deler livsviktige for langsiktig sportslig suksess. La oss etablere ett par sannheter:
- Vi er ikke lenger i en sportslig eller finansiell situasjon der vi kan hevde oss mot klubber med større lommebøker. Vi kan være smarte i kjøpene og få mer igjen for pengene, men vi kan ikke hente spillere fra samme hylle som klubber som RBK, Molde og Brann. Det er en del hyller mellom oss og dem.
- På lengre sikt er vi nødt til å øke inntekstgrunnlaget for å øke sportslig satsning. Med hardt arbeid på markedssiden kan vi sikkert skvise ut noen flere kroner av sponsormarkedet og få flere folk på kamp, men det finnes noen begresninger her. Spillersalg kan over tid bli en inntektskilde som i større grad kan reinvesteres i sport i stedet for basisutgifter som å betale strømregninga.
LSK er en klubb som avhenger av å være smartere enn andre på overgangsmarkedet og dyktigere enn andre på spillerutvikling. Løser vi spillerutviklingen bra, vil det gi oss en ålreit tilgang på nye talenter som kjenner klubben og fotballen vi spiller. Med bedre sportslig kontinuitet enn vi tidligere har hatt, kan vi etablere et jevnt tilsig av talenter som er oppfostret i en viss fotballkultur og således har bedre forutsetninger for å ta spranget fra junior- til voksenfotball. I sin tur har dette meget positive ringvirkninger for spillerlogistikk.
Klubben har trappet opp investeringer på akademi-siden og gjort flere grep som viser at man tar talentarbeid seriøst de siste årene. Dessverre har man sett veldig lite av dette på A-lagsnivå de siste to sesongene, og selv om årets sesong fortsatt er ung, virker det som pila peker i samme retning. Jeg har full forståelse for at det tar tid å få på plass struktur og prossess, men i dette tilfellet føles det som et kulturellt problem.
Isolert sett vil den til enhver tid sittende trener på Åråsen ha en kredibel og fornuftig forklaring på hvorfor Spiller (28) velges foran Spiller (19).
«Han er ikke klar for å starte matcher enda»
«Vi kan ikke spille med for mange unge spillere på en gang. Det går ikke.»
«Vi tenker at vi får bedre balanse i laget med Spiller (28), så da ble det han denne gangen, men Spiller (19) kommer til å få mange sjanser fremover!»‘
«I denne kampen mente vi det var viktig å ha Spiller (28) sin erfaring og rutine.»
Og så videre. Alle disse forklaringene kan isolert sett forsvares, og har sikkert rot i virkeligheten. Jeg tror på ingen måte det finnes noen konspirasjon mot unge spillere i LSK. Men der jeg kanskje kan kjøpe hver enkelt forklaring, så kan jeg på ingen måte kjøpe helheten. Helhetsbildet tilsier at dette er langt større enn bare individuelle vurderinger. I mine øyne handler dette om en kulturell og/eller mental problematikk.
For det er ikke bare spillergruppa i LSK som ser ut til å plages av en kollektiv mental sperre. Det kan se ut som sportslig ledelse også har vært grepet av samme mentale monster de siste årene. Det kan til og med se ut som at nye fjes suges inn. Der det knyter seg for spillerne og de ikke våger å løse oppgavene slik de har blitt enige om, føles det som trenerapparatet ikke våger å bruke unge spillere selv om klubben gir dem proff-kontrakt for at de skal bidra på banen. Der presset blir så stort at spillerne tar et dårlig valg i den tro at det er den trygge løsningen, velger LSKs trenere konsekvent bort yngre spillere i den tro at «erfaring» er den trygge løsningen som vil redde dem.
«Erfaring» reddet ikke LSK fra nedrykk. «Erfaring» reddet ikke Jörgen Lennartssons jobb. «Erfaring» reddet heller ikke Arne Erlandsens jobb. «Erfaring» og «hardt arbeid» har blitt en forræderisk hvilepute for LSK de siste årene, der ny energi og andre idéer kanskje kunne gitt et annet utslag.
Erfaring har på Åråsen blitt synonymt med tillit. Stammen i spillergruppa som har underprestert i to sesonger og rykket ned, fikk jobben med å ta LSK tilbake til Eliteserien. Det er vanskelig å sette ord på hvilken tillitserklæring det er. Tenk om du legger alle sparepengene dine i henda på en aksjemegler og han søler bort halvparten av pengene på dårlige investeringer. Du skal virkelig ha klokkerto på dennes karakter og kompetanse om du gir ham ansvaret for å gjenoppbygge din formue med den resterende halvparten.
Denne tilliten er ikke alle forunt på Åråsen. Den ser ut til å være reservert spillere i 24-25 års alder og oppover. Tilliten er i stor grad basert på den gode sesongen Spiller (27) hadde i 2016, eller den fantastiske kampen Spiller (25) hadde mot Tromsø i 2017. De har jo åpenbart et mye høyere potensiale enn hva vi har sett det siste to årene! Det eneste problemet med denne konklusjonen er følgende:
Historien er full av spillere som aldri kom tilbake til det nivået de en gang viste. Uttallige spillere har levert gode prestasjoner i glimt og perioder, men aldri levert stabilt gode prestasjoner over tid.
Under press og forventninger leter vi ofte etter trygge løsninger. I søken etter trygge løsninger veier historiske prestasjoner tungt. Men tidligere prestasjoner sier ikke nødvendigvis noe om en spillers nåværende eller fremtidige nivå. Det er en form for anekdotisk bevisførsel som gir en beroligende følelsen av trygghet når presset blir for stort.
Tenk om den samme tilliten som vises til spillere is in beste alder ble forlenget til våre yngste spillere? Tenk om Alexander Sannes fikk samme rom til å prøve og feile som Thomas Lehne Olsen har fått i seks kamper uten sluttprodukt? Tenk om vi viste tillit til Philip Slørdahl i stedet for å gi startplass til en Marius Amundsen som har vært på backpacking de siste par åra og knapt har rørt en fotball. Tenk om Mads Hedenstad Christiansen fikk fornyet tillit etter en svak inngripen i sin femte kamp fra start denne sensongen?
«Men da risikerer vi å gå glipp av opprykk!»
Det er godt mulig. Jeg har inget grunnlag for å si om det hadde gjort prestasjonene bedre eller ikke. Med tanke på det som faktisk har blitt levert, begynner det å bli innlysende at det heller ikke er noen genistrek å kjøre på med samme gjeng som har forsatt oss i denne situasjonen. Jeg vil heller at vi viser tillit til spillerne som forhåpentligvis skal bære LSK i fremtiden, enn til en gjeng som ikke har tatt vare på tilliten de har fått.
Jörgen Lennartsson var ikke alene om å sende oss ned til denne dritt-divisjonen. Alle involverte fra spillere til ledere må dele på det ansvaret, og klubben må benytte anledningen til å bygge et sterkere fundament. Så langt denne sesongen har vi fått mer av det samme, og på tross av et kompetent trenerteam har jeg en mistanke om at presset for å rykke opp er i ferd med å overskygge strengt nødvendige endringer. Tilværelsen i Eliteserien ble til slutt en serie med årsprosjekt der overlevelse trumfet alt annet. Om vi gjør tilværelsen i Obos-ligaen til årsprosjekt der opprykk trumfer alt, kommer vi aldri ut av den onde sirkelen vi befinner oss i.
Jeg hater å være i Obos-ligaen. Men jeg er også lut lei av å følge et lag fullt av grå spillere som kjemper for overlevelse. Jeg tar heller to-tre år i Obos for å bygge et lag som engasjerer, for så å returnere til Eliteserien med en bærekraftig klubbdrift som gir oss mulighet til å kjempe i rett ende av tabellen. Tanken på enn en kjapp retur til Eliteserien med samme gjeng som sendte oss ned, kun for å kjempe for overlevelse, er nesten like ille som det vi nå står i.
Jobba Hårdare 